England er ute av fotball-VM. Skylden fordeles broderlig mellom FIFAs videomotstandere og Fabio Capellos merkelige disposisjoner.

Frank Lampard ble regelrett ranet for en perlescoring på 2-1. Ballen var en halvmeter over streken. Dessverre maktet ikke dommer Jorge Larrionda å følge jabulaniens hurtige flukt.

Tyskerne vil hevde dette var revansje for finaletapet i 1966. Den scoringen diskuteres fortsatt. Dette var derimot et soleklart mål.
Ingenting preger fotballkamper mer enn mål.

Hadde Lampards vakre scoring stått, ville England sluppet å jage hodeløst framover. Da tror jeg heller ikke Tyskland hadde fått de feite kontringsmulighetene som til slutt endte i en behagelig 4-1-seier.

Dommermissen gir selvsagt nytt liv i spørsmålet om videodømming. Jeg har lenge ment at det er på høy tid. Fotballen er i ferd med å bli for konservativ. Flere store internasjonale idretter benytter seg av det. Selv i golf – den mest konservative av de konservative idretter – har dommerne lov å støtte seg til TV-bilder.

Jeg ser INGEN grunn til at fjerdedommeren ikke skal kunne titte i monitoren sin – og hviske hoveddommeren i øret at han akkurat har gjort noe riv ruskende galt.

Da hadde kanskje England forberedt seg på kvartfinale nå – og jeg hadde sluppet all mobbingen et plukkråttent VM-tips medfører.

Stakkars dommer Larrionda ville også sluppet å få terrassen full av blodtørstige engelske journalister.

En god venn av meg snakker om «øyeblikk å samle på.» Etter en noe treg start har kampene i Sør-Afrika gitt oss noen slike. De øyeblikkene som folk alltid kommer til å huske. Og snakke om. Om 50 år kommer vi fremdeles til å kjasse om den kampen i 2010, da England ble snytt for utligningen mot Tyskland.
Les mer…

En standupkomiker skal ha foreslått at Nederland-stjernen Wesley Sneijders kone burde ha samleie med hele det nederlandske landslaget. Det ble Sneijder, forståelig nok, noe opprørt over. Jeg tror heller ikke det har noe særlig for seg. Forslaget er så absolutt i overkant, men noen bør definitivt finne en måte å sette fyr på Nederland-stjernene på. Hittil i VM har det vært for daft og kjedelig.
Les mer…

Ja, som dere forstår snakker jeg ikke om Argentina, men om Karagounis og Rehhagels Hellas. Fytti katta for en kamp de la opp til. Jeg er glad for at Diego Maradona nok en gang gjorde et taktisk perfekt trekk ved å la syv av de faste hvile. Med kruttønnen Javier Mascherano på banen hadde Argentina spilt det meste av kampen med ti mann – og én av Maradonas viktigste menn hadde vært ute i den første sluttspillkampen.

Selv med det sterkt reduserte laget var det enveiskjøring hele første omgang. Hellas slo to langpasninger som kunne blitt farlige, var uten skudd på mål og spilte irriterende kjipt. I tillegg spilte de stygt. Messi vil så gjerne få satt den første ballen i nettet, men med Sokratis Papastathopoulos konstant i hælene ble det for vanskelig selv for den lille trollmannen. Hvorfor markerte ikke dommeren seg på den andre eller tredje hoggingen fra Genoa-spilleren? Hver gang vi fikk reprise i sakte film så vi at Messi ble bevisst stengt når han klarte rive seg løs med en kjapp vegg. Svak dømming!

Det jeg ikke ble særlig klokere på etter denne flaue greske tragedien, er hvor bra Argentina er defensivt når de møter de beste. Celtics store spiss Samaras hadde to, tre muligheter til å sende Hellas i ledelsen mot spillets gang. Det var det 72-årige Rehhagel satte sin lit til. Da ballongen sprakk, satt han bare der …

Veron er definitivt en risiko i sin rolle sentralt. Det går bare for sent med «gamlingen». Klart han kan slå de lekreste pasningene, men ofte tetter lukene seg igjen før han har det med seg. Etterpå dilter han hjem for å prøve igjen. Det holder ikke mot Spania, Italia, Nederland og Brasil. For mine to sørkoreanskfødte odelsgutter var det også en stor kveld. Et spennende lag!

Spania slo tilbake mot Honduras. Etter å ha tapt åpningskampen mot Sveits var det heller ikke mer enn forventet.
I går burde imidlertid seieren vært på nivå med Portugals utklassing av Nord-Korea. Honduras hadde lite å stille opp med.
Men altfor ofte skal det gjøres så forbannet flott. Flott spill er flott. Men flere scoringer er å foretrekke.
I stedet for å bare knalle ballen i mål, så ble den ofte sendt fram og tilbake i Honduras’ sekstenmeter. Som regel uten resultat. Det har aldri vært nødvendig å spille ut motstanderen mer enn én gang!
Fernando Torres bidro også til at Spania var fryktelig ineffektive. Han bærer tydelig preg av å ha vært lenge på sidelinjen. Etter gårsdagens kamp burde han vært toppscorer i VM, men han står fortsatt uten nettkjenning.
Det gjør ikke David Villa. Han beviste hvorfor Zlatan Ibrahimovic må slite benken i Barcelona kommende sesong. Villas første scoring var praktfull! Den andre var han heldig med. På straffebommen var han både uheldig og udyktig.
Etter at Sveits slo Spania i åpningskampen, ble jeg regelrett bombardert med tekstmeldinger. Mange ønsket å håne meg for å ha valgt Spania som VM-favoritt.
I går var det stille.
Stille blir det nok også resten av mesterskapet.

Fy, skam dere! Slike lag spolerer små og store barns glede ved fotball, og jeg håper japanere over hele verden langskjems.
Les mer…

Første runde i gruppespillet er unnagjort. Så langt har vuvuzelaen vært det store samtaleemnet under mesterskapet – og når sant skal sies så har det ikke vært grunn til å snakke om så mye annet.
Sportslig har VM vært skuffende. Det scores rekordfå mål, og det skapes knapt sjanser. VM har vært et stort gjesp, og jeg har under de fleste kampene hatt problemer med å holde meg våken.
Akkurat nå er det større sannsynlighet for at VM blir husket for verdens mest irriterende lyd, og ikke for fotballfesten. For fotballfest har det på ingen måte vært.
Heller ikke onsdag ble jeg blendet av de store enkeltmannsprestasjonene eller de flotte scoringene.
Men én sveitsisk scoring vekket meg. Våknet gjorde nok også 46 millioner spanjoler. For hvem hadde trodd at Sveits skulle slå Spania? Ikke jeg.
Jeg tippet Spania som VM-vinner. Det har tydeligvis flere fått med seg, for mens sekundene tikket ut på Durban Stadium, tikket også tekstmeldingene inn på telefonen min.
«Godt tippet, Nilssen!» og masse annet fjas, var noe av det som kom inn.
Jeg skal vente med å gå til angrep. De neste dagene skal jeg ligge lavt.
Men de som kjenner meg godt, vet at jeg sjelden blir liggende lavt lenge. Spania vil reise seg, det samme vil jeg.

VM i fotball er, foruten blendende fotball, et oppkom av kuriøse, imponerende og rare navn. Som åtteåring i 1986 var jeg en ivrig samler av VM-klistermerker. Jeg skaffet meg samtlige spillere i mesterskapet. Noen av de – for meg – mindre kjente navnene sitter fortsatt som støpt.
I trassalderen var selvsagt ekskrementer hysterisk festlig. Derfor var klisteret med Algeries keeper Nasser Edine Drid like verdifullt som det av Diego «El Diez» Maradona. Argentinas sisteskanse Nery Pumpido var også høyt avholdt i 1986.
I mesterskapene som fulgte utvidet min horisont seg. I Italia 1990 kunne Brasil skimte med både Bismarck, Mozer og Müller i sin tropp. Murdo MacLeod kunne dog neppe ha løyet på seg et tysk pass. Tyskerne hadde på sin side Uwe Bein.
94-VM i USA var nærmest renset for gode navn. Ulrich Van Gobbel var et hederlig unntak.
Frankrike-VM i 1998 hadde legenden Doctor Khumalo fra Sør-Afrika og Vital Borkelmans fra Belgia.
I 2002 kom modernismen med DaMarcus Beasley. Jeg klarte likevel fortsatt å humre av både Hans-Jörg Butt, Nicky Butt og Gaetan Engelbert.
2006 var et spesielt godt år for kuriøse navn. Bastian Schweinsteiger er legendarisk. Han kaster også glans over årets mesterskap. Det gjør også Bafana Bafana. «Guttene, Guttene» gjør vertsnasjonen stolt. Årets nykommer er dog gresk:
Prøv deg på ti kjappe Sokratis Papastathopoulos!

VM-vinner: England
Derfor vinner de: Selv om faren for nok et hjerteskjærende straffetap er overhengende, føler jeg meg programforpliktet til å ha troen! I Capello har England fått en trener som klarer å kombinere den naturlige råskapen og entusiasmen med en større taktisk bevissthet. Dessuten spilles dette mesterskapet i en verdensdel hvor det er vinter. Det passer mye bedre i forhold til Englands kraftkrevende spillestil.

Toppscorer: Luis Fabiano, Brasil
Semifinalene: Brasil – England og Spania – Tyskland
VMs skuffelse: Argentina

Moderne historikk tilsier tårer, straffetap og utenomsportslige skandaler. Likevel tror jeg herrene med tre løver over hjertet stiller i Sør-Afrika med de beste forutsetningene siden hjemmegullet i 1966.

Det har vært 44 år med smerte for England – en nasjon som tidligere badet i egen fotballfortreffelighet. Faktisk så de på seg selv som så suverene at de ikke engang gadd å delta i de tre første mesterskapene. Det er på tide å gjenskape deres gamle storhet.

Som uforbederlig anglofil blir også jeg revet med. Sunt folkevett og evnen til å tenke fornuftig forsvinner i dass. I mesterskapene er humøret mitt et speilbilde på supertabloiden The Sun. Sort eller hvitt. Det finnes ingen middelvei. Tap starter jakten på syndebukker man kan sammenligne med ymse rotfrukter. Seirene presser fram en nærmest imperialistisk arroganse.

England under «Don» Fabio Capello har en mulighet. Laget har vært knallgode i oppkjøringen, og de har kvalitet på alle plasser. Italieneren har satt den kraftkrevende spillestilen i system, og spillerne har komplementære ferdigheter – for å snakke litt eggensk. I tillegg blir neppe trykkende hete en faktor i dette VM. I Sør-Afrika er det vinter.

Den store snakkisen foran Englands første kamp er keeperplassen. Etter mitt syn bør valget være enkelt; Joe Hart kom på årets lag i Premier League. Det holder.

Enkel bør også oppgaven med å slå USA være. Rule Britannia!

VM i 1990 er det første mesterskapet jeg husker. Så mange kamper, så mange profiler, så mange fantastiske prestasjoner og scoringer. Det var himmelriket for en fotballgal guttunge. Spillere som for de voksne antakeligvis var velkjente profiler i de store ligaene, var helt ukjente for meg. Jeg fant nye helter nærmest hver eneste dag den sommeren.
Jeg vil anta at mange unggutter (og jenter) opplever sitt første fotball-VM i disse dager. Hvilke helter oppdager de i sommer? Det nederlandske laget har mange spillere med et slikt potensial, men ingen som viste noe ekstraordinært i kampen mot Danmark.
Hvor er den nye Ruud Gullit? Hvor er Marco van Basten-typen? Hvor er Frank Rijkaard?
Jeg hadde gledet meg til å se ekstrem fart framover, vinger som gjør backene svimle og spisser som dunker ballen i vinkelen. Gårsdagens utgave av Nederland hadde ingenting slikt. De oransje spaserte rundt og tråkket på ballen, og spilte den sideveis og bakover i 84 minutter. Tempoet var lavt og sjansene få. Ingen faller for den slags.
Heldigvis har Nederland Arjen Robben i bakhånd. Han har de ferdighetene som behøves, og kan forhåpentligvis sette fart på lagkameratene også. Når Robben, Rafael van der Vart og Robin van Persie får kjøre showet sammen, får vi forhåpentligvis se et helt annet Nederland. Et vinnerlag.
Danmark har jeg allerede før mesterskapet spådd som VMs store skuffelse. Det tipset står jeg ved. Danskene har i mange år gjort narr av den norske fotballen. Da må det være bittert å se dagens mannskap framstå som et fornorsket Danmark – bare uten gjennombruddshissigheten. En ekstremt tam utgave av Drillos. Skal pølsespiserne ligge lavt og slå lange baller på Nicklas Bendtner hele mesterskapet, er de på vei tilbake til Kastrup før åttendedelsfinalene tar til.