VM i fotball er, foruten blendende fotball, et oppkom av kuriøse, imponerende og rare navn. Som åtteåring i 1986 var jeg en ivrig samler av VM-klistermerker. Jeg skaffet meg samtlige spillere i mesterskapet. Noen av de – for meg – mindre kjente navnene sitter fortsatt som støpt.
I trassalderen var selvsagt ekskrementer hysterisk festlig. Derfor var klisteret med Algeries keeper Nasser Edine Drid like verdifullt som det av Diego «El Diez» Maradona. Argentinas sisteskanse Nery Pumpido var også høyt avholdt i 1986.
I mesterskapene som fulgte utvidet min horisont seg. I Italia 1990 kunne Brasil skimte med både Bismarck, Mozer og Müller i sin tropp. Murdo MacLeod kunne dog neppe ha løyet på seg et tysk pass. Tyskerne hadde på sin side Uwe Bein.
94-VM i USA var nærmest renset for gode navn. Ulrich Van Gobbel var et hederlig unntak.
Frankrike-VM i 1998 hadde legenden Doctor Khumalo fra Sør-Afrika og Vital Borkelmans fra Belgia.
I 2002 kom modernismen med DaMarcus Beasley. Jeg klarte likevel fortsatt å humre av både Hans-Jörg Butt, Nicky Butt og Gaetan Engelbert.
2006 var et spesielt godt år for kuriøse navn. Bastian Schweinsteiger er legendarisk. Han kaster også glans over årets mesterskap. Det gjør også Bafana Bafana. «Guttene, Guttene» gjør vertsnasjonen stolt. Årets nykommer er dog gresk:
Prøv deg på ti kjappe Sokratis Papastathopoulos!