Moderne historikk tilsier tårer, straffetap og utenomsportslige skandaler. Likevel tror jeg herrene med tre løver over hjertet stiller i Sør-Afrika med de beste forutsetningene siden hjemmegullet i 1966.

Det har vært 44 år med smerte for England – en nasjon som tidligere badet i egen fotballfortreffelighet. Faktisk så de på seg selv som så suverene at de ikke engang gadd å delta i de tre første mesterskapene. Det er på tide å gjenskape deres gamle storhet.

Som uforbederlig anglofil blir også jeg revet med. Sunt folkevett og evnen til å tenke fornuftig forsvinner i dass. I mesterskapene er humøret mitt et speilbilde på supertabloiden The Sun. Sort eller hvitt. Det finnes ingen middelvei. Tap starter jakten på syndebukker man kan sammenligne med ymse rotfrukter. Seirene presser fram en nærmest imperialistisk arroganse.

England under «Don» Fabio Capello har en mulighet. Laget har vært knallgode i oppkjøringen, og de har kvalitet på alle plasser. Italieneren har satt den kraftkrevende spillestilen i system, og spillerne har komplementære ferdigheter – for å snakke litt eggensk. I tillegg blir neppe trykkende hete en faktor i dette VM. I Sør-Afrika er det vinter.

Den store snakkisen foran Englands første kamp er keeperplassen. Etter mitt syn bør valget være enkelt; Joe Hart kom på årets lag i Premier League. Det holder.

Enkel bør også oppgaven med å slå USA være. Rule Britannia!