England er ute av fotball-VM. Skylden fordeles broderlig mellom FIFAs videomotstandere og Fabio Capellos merkelige disposisjoner.

Frank Lampard ble regelrett ranet for en perlescoring på 2-1. Ballen var en halvmeter over streken. Dessverre maktet ikke dommer Jorge Larrionda å følge jabulaniens hurtige flukt.

En god venn av meg snakker om «øyeblikk å samle på.» Etter en noe treg start har kampene i Sør-Afrika gitt oss noen slike. De øyeblikkene som folk alltid kommer til å huske. Og snakke om. Om 50 år kommer vi fremdeles til å kjasse om den kampen i 2010, da England ble snytt for utligningen mot Tyskland.
Les mer…

En standupkomiker skal ha foreslått at Nederland-stjernen Wesley Sneijders kone burde ha samleie med hele det nederlandske landslaget. Det ble Sneijder, forståelig nok, noe opprørt over. Jeg tror heller ikke det har noe særlig for seg. Forslaget er så absolutt i overkant, men noen bør definitivt finne en måte å sette fyr på Nederland-stjernene på. Hittil i VM har det vært for daft og kjedelig.
Les mer…

Ja, som dere forstår snakker jeg ikke om Argentina, men om Karagounis og Rehhagels Hellas. Fytti katta for en kamp de la opp til. Jeg er glad for at Diego Maradona nok en gang gjorde et taktisk perfekt trekk ved å la syv av de faste hvile. Med kruttønnen Javier Mascherano på banen hadde Argentina spilt det meste av kampen med ti mann – og én av Maradonas viktigste menn hadde vært ute i den første sluttspillkampen.

Selv med det sterkt reduserte laget var det enveiskjøring hele første omgang. Hellas slo to langpasninger som kunne blitt farlige, var uten skudd på mål og spilte irriterende kjipt. I tillegg spilte de stygt. Messi vil så gjerne få satt den første ballen i nettet, men med Sokratis Papastathopoulos konstant i hælene ble det for vanskelig selv for den lille trollmannen. Hvorfor markerte ikke dommeren seg på den andre eller tredje hoggingen fra Genoa-spilleren? Hver gang vi fikk reprise i sakte film så vi at Messi ble bevisst stengt når han klarte rive seg løs med en kjapp vegg. Svak dømming!

Spania slo tilbake mot Honduras. Etter å ha tapt åpningskampen mot Sveits var det heller ikke mer enn forventet.

I går burde imidlertid seieren vært på nivå med Portugals utklassing av Nord-Korea. Honduras hadde lite å stille opp med.

Fy, skam dere! Slike lag spolerer små og store barns glede ved fotball, og jeg håper japanere over hele verden langskjems.
Les mer…

Første runde i gruppespillet er unnagjort. Så langt har vuvuzelaen vært det store samtaleemnet under mesterskapet – og når sant skal sies så har det ikke vært grunn til å snakke om så mye annet.

Sportslig har VM vært skuffende. Det scores rekordfå mål, og det skapes knapt sjanser. VM har vært et stort gjesp, og jeg har under de fleste kampene hatt problemer med å holde meg våken.

VM i fotball er, foruten blendende fotball, et oppkom av kuriøse, imponerende og rare navn. Som åtteåring i 1986 var jeg en ivrig samler av VM-klistermerker. Jeg skaffet meg samtlige spillere i mesterskapet. Noen av de – for meg – mindre kjente navnene sitter fortsatt som støpt.

I trassalderen var selvsagt ekskrementer hysterisk festlig. Derfor var klisteret med Algeries keeper Nasser Edine Drid like verdifullt som det av Diego «El Diez» Maradona. Argentinas sisteskanse Nery Pumpido var også høyt avholdt i 1986.

VM-vinner: England

Derfor vinner de: Selv om faren for nok et hjerteskjærende straffetap er overhengende, føler jeg meg programforpliktet til å ha troen! I Capello har England fått en trener som klarer å kombinere den naturlige råskapen og entusiasmen med en større taktisk bevissthet. Dessuten spilles dette mesterskapet i en verdensdel hvor det er vinter. Det passer mye bedre i forhold til Englands kraftkrevende spillestil.

Moderne historikk tilsier tårer, straffetap og utenomsportslige skandaler. Likevel tror jeg herrene med tre løver over hjertet stiller i Sør-Afrika med de beste forutsetningene siden hjemmegullet i 1966.

Det har vært 44 år med smerte for England – en nasjon som tidligere badet i egen fotballfortreffelighet. Faktisk så de på seg selv som så suverene at de ikke engang gadd å delta i de tre første mesterskapene. Det er på tide å gjenskape deres gamle storhet.

VM i 1990 er det første mesterskapet jeg husker. Så mange kamper, så mange profiler, så mange fantastiske prestasjoner og scoringer. Det var himmelriket for en fotballgal guttunge. Spillere som for de voksne antakeligvis var velkjente profiler i de store ligaene, var helt ukjente for meg. Jeg fant nye helter nærmest hver eneste dag den sommeren.

Jeg vil anta at mange unggutter (og jenter) opplever sitt første fotball-VM i disse dager. Hvilke helter oppdager de i sommer? Det nederlandske laget har mange spillere med et slikt potensial, men ingen som viste noe ekstraordinært i kampen mot Danmark.